Waltraud Amundsen

Fra jeg var 6 år ønsket jeg å bli gymlærer. Etter artium var jeg faktisk på vei til å bli lærer, i gym og fransk. Men så traff jeg en kjekk norsk student på universitetet mitt. Jeg dro til Norge uten å ha fullført studiene, og her har jeg blitt. Har blitt mamma til tre og bestemor til fem.

Jeg ser på meg selv som handverker (tyr av stjernetegn) og jeg har hele livet søkt utfordringer for hendene mine.

På et tidspunkt hadde jeg store plager med hendene, de dovnet og var vonde og jeg hadde blant annet søvnproblemer av den grunn. Likevel trakk jeg meg to ganger fra en karpaltunneloperasjon.

En spesiell alternativ terapeut sa da til meg at jeg ikke måtte jobbe med døde ting, men med mennesker. Litt etter litt ble jeg ledet til å ta en massasjeutdannelse. Jeg hadde verken prøvd eller hørt om massasje eller liknende før. 42 år gammel var jeg ferdig utdannet diplommassør og følte at jeg hadde kommet på hylla mi, følte meg som verdensmester i massasje. Jeg bygde opp mitt eget og gjorde det etter hvert ganske bra.

Jeg var veldig engasjert i mitt yrke og satt også mange år som leder i vårt forbund.

I 2005 fikk jeg via en kunde informasjon om en ny behandlingsform som skulle være helt fantastisk. Hun måtte purre meg flere ganger før jeg endelig tok affære. En kollega og jeg fikk en Atlasprofilax behandler fra Sveits til Moss og klarte å skaffe 40 kunder som fikk behandling av han. Det var en fantastisk opplevelse for oss og de som fikk behandling.

Maskinen som ble brukt liknet på en trykkbølgemaskin og var nokså ubehagelig, men den ga resultater. Hodepine, migrene, ryggvondter, nakkevondter, hofteplager av verste sort forsvant etter en behandling. Jeg ønsket å få en kiropraktor til å ta utdannelsen, men møtte ikke forståelse på den fronten. Etter hvert aksepterte jeg at jeg hadde fått tilspilt denne ballen. Utdannelsen var grisedyr og jeg måtte ta opp et stort lån. Men jeg klarte ikke annet. Det ble stor etterspørsel etter behandlingen med en gang. Gamle kunder fikk en behandling og hadde ikke noe mer behov for massasje. Ryktene spredte seg og det kom flere og flere kunder langveisfra. De fleste hadde store plager og prøvd det de visste om og brukt mange penger. Med atlas på plass kunne kroppen gjøre en bedre jobb og selv ordne opp i problemene. Dette gikk helt av seg selv, og etter hvert fikk jeg forespørsler fra mange hold og reiste etter hvert også mange steder for å behandle. Samtidig fikk jeg se litt av Norge, noe jeg ikke hadde gjort så mye fra før. Jeg reiste til og med til Svalbard.

Etter ca tre år med mange ”mirakler” virket plutselig ikke maskinen min. Jeg improviserte og forstod at jeg ikke trengte maskinen. Etter denne opplevelsen hadde jeg en slags psykisk sperre. Maskinen var reparert, men jeg klarte ikke engang å åpne boksen den lå i. Jeg sluttet med Atlasprofilax og gikk mine egne veier.

Engelheart navnet hadde kommet til meg på en spesiell måte like før maskinen streiket.

Noen hadde fått kanalisert et budskap til meg, og det var: ”Du skal hete Engelheart”, ikke Angelheart, Englehjerte, eller Engelherz, men Engelheart. Det traff meg på et vis, selv om jeg ikke kunne tenke meg å forandre mitt navn. Når jeg bestemte meg for å gå ut av Atlasprofilax og trengte et nytt navn, falt tingene på plass.

Etter hvert har jeg utdannet 14 andre massører i min behandlingsform ”Atlaskorrigering Engelheart”, spredt utover hele Norge.

De siste tre år har jeg gått ennå litt lengre og har også behandlet mange kunder enten på avstand eller energetisk på kontoret. Forståeligvis er ikke alle åpne for det. Men jeg fikk denne oppgraderingen i fanget og føler meg nærmest forpliktet til å bruke den. Kundene kan så klart velge.

I 2016 reiste jeg med Lilli Bendriss på en spirituell tur til Marokko. Vi var 20 deltakere på turen og reiste til mange forskjellige steder. Blant annet skulle vi til Atlasfjellet. Vi overnattet på et lite lokalt herberge. Det var der det skjedde. Jeg fikk lov av Lilli til å ha en kort presentasjon av jobben min. Når jeg var ferdig var det akkurat som om noen overtok styringen over meg. Jeg spurte om alle ville være med på et eksperiment, svaret var ja, og jeg tok en rask atlasundersøkelse. Den var feilstilt uten unntak. Når alle satt i ring, behandlet jeg en, og resultatet ble at alle fikk atlas på plass, til og med lokale guider, som ikke var med i ringen. Opplevelsen var så stor at jeg følte min kropp var for liten til å favne den.

I Timbuktu skulle vi ut på Dromedarsafari. Når dyrene begynte å gå føltes det som et eller annet var skjevt, ikke bare for meg, men også for de andre i min gruppe. Hoftene virket assymetriske. Selvfølgelig går hjernen min i ”Atlasmodus” og jeg lurer på hvordan jeg kan behandle disse store dyrene. Det skjedde mens jeg tenkte tanken og alle i gruppa bekreftet forandringen.

Det er ingenting som forundrer meg lenger.

Nå er jeg spent på veien videre.